Moren hennes, Monica, sa at de tidlige tegnene ikke virket «illevarslende», ettersom de fleste av Beccas kreftmarkører var tilbake normale, mens faren hennes, Martin, sa: «Jeg tror hun visste at ting fortsatt ikke var som de skulle.»
Becca gjennomgikk nok en operasjon i håp om å finne årsaken til tilstanden sin. Men mens familien hennes var overbevist om at ting ville gå tilbake til normalen igjen, kom legene, som også var Beccas kolleger, med en forferdelig nyhet: Becca hadde en sjelden, aggressiv form for eggstokkreft som allerede hadde spredt seg til brystene, lungene og lymfeknutene hennes.
Hun ble senere flyttet til den samme onkologiske avdelingen som hun tidligere hadde vært en del av.
Søsteren hennes sa: «Avdelingen hun var på, hun ble tatt vare på, hun hadde jobbet med dem. De var kollegene hennes. Hun var pasienten.»
«De var omsorgspersonene, hun har vært på den andre siden av det.»
Til tross for at hun visste hvor alvorlig tilstanden hennes var, fortsatte Becca å smile. «Kallenavnet vårt for Becca, da vi var liten baby, var Smiler», sa moren hennes, mens faren hennes la til: «Folk jeg tror aldri har sett Becca ikke smile.»
Hope fulgte etter den første cellegiftbehandlingen, men forsvant da hun nevnte at magen hennes var «litt hoven», og at kreften ble funnet i tarmen. Uten noen andre alternativer tilbrakte Becca sine siste dager omgitt av familie og døde syv måneder etter det første symptomet. Moren hennes sa: «Hun lå inntil skulderen min. Da hun kom til denne verden, holdt jeg henne, og da hun forlot denne verden, holdt jeg henne også.»
Du kan støtte Stand Up To Cancer ved å donere her .
Vennligst DEL denne artikkelen med familie og venner på Facebook.
Kjedelig pappa
Kjærlighet og fred
